Er du en som perfeksjonerer eller optimaliserer når du jobber mot nye mål?
«Perfeksjonister» streber etter det feilfrie, og blir sjeldent fornøyd med seg selv og egne prestasjoner. De tenker at «det alltid er noe som kan bli bedre». Hvis 90 prosent av en prestasjon går bra, fokuserer «perfeksjonisten» på de 10 prosentene som ikke funket som forventet.
Prokrastinering er perfeksjonistens beskytter
En annen tendens for «perfeksjonister» er å vurdere resultatet som eneste bevis på om man har lykkes eller ei. Det betyr at de diskrediterer verdien av prosessen – og det å ha det gøy på veien mot målet. De driver seg selv hardt, og opplever de motgang, svarer de med å jobbe mer og hardere.
«Perfeksjonister» har som regel svært høye forventninger til seg selv (og andre), og dømmer hardt når forventningene ikke innfris. «Perfeksjonistens» beskyttelsesmekanisme er å utsette (prokrastinere).
Selv kaller jeg meg en «recovering perfectionist». Jeg har de siste årene jobbet bevisst med å strekke tenkestilen min fra perfeksjonisme til optimalisme.
Å vurdere seg selv og andre gjennom et filter av perfeksjonisme er kun en TENKESTIL, og ikke noe vi ER.
Tenkestiler kan endres og strekkes på gjennom bevisstgjøring og mental trening.
Optimalister verdsetter å ha det gøy
En «optimalist» er mer pragmatisk på veien mot sine mål. De gjør så godt de kan med tida og ressursene de har til rådighet, og er fornøyd med det. Prestasjonen trenger ikke å være feilfri. De fokuserer mer på det som har gått bra enn det som ikke funket, og tenker: «Når jeg gjør så godt jeg kan, er det godt nok.»
De som optimaliserer deler målene sine i mindre steg, og feirer de mange små seirene på veien. De setter prosessmål i tillegg til resultatmål, og verdsetter å ha det gøy underveis, gjennom læring og å bygge nye relasjoner på veien mot målene?.
Hva har du mønster for? Perfeksjonisme eller optimalisme?
Hvilken tenkestil tror du er mest støttende for deg?
Kilde: Figuring Out People, Hall og Bodenhamer, 2009.