Jeg feilet foran alle og trodde jeg skulle dø av skam. Da fadesen var et faktum, trakk jeg en konklusjon om meg selv som begrenset meg i mange år etterpå.
Mars 2003. Jeg er 23 år og speider inn gjennom glassdørene til resepsjonen i NRK Tyholt i Trondheim. Jeg oppdager det engstelige ansiktet mitt i refleksjonen av glasset. Det knyter seg i magen. Jeg går inn hoveddøra, hilser på den blide resepsjonisten, trekker adgangskortet og langer opp trappene mot redaksjonslokalet. I dag er dagen. Jeg er blitt bedt til å komme på audition til P3s store nysatsing: et nytt og hipt aktualitetsprogram for ungdom som skal sendes hver ettermiddag. For en skarve nyutdannet journalist som meg er dette stort. Hvis jeg får denne jobben, blir jeg programleder.
Redaksjonen er på jakt etter en programleder som kan drive ungdommelig revolverjournalistikk med snert. Hvis det blir meg, går jeg fra å være en anonym nyhetsanker til å bli en del av den kjente gjengen – med Are og Odin, Marte Stokstad og Sagen-brødrene. Det slår meg som en rar og fremmed tanke.
I korridoren passerer jeg Guri Solberg som strener mot kantina med selvsikre skritt. Den populære programlederen smiler bredt og hilser med sin kjente, stødige stemme. Jeg passerer redaksjonslokalet jeg vanligvis jobber i, og kjenner et snev av ro. Inn den åpne døra får jeg øye på en av kollegaene mine som hamrer løs på pc-tastaturet, åpenbart stresset fordi klokka nærmer seg hel. Der inne føler jeg meg trygg. Der produserer vi nyhetsbulletiner. Du vet, de tre minutter lange nyhetssendingene som går hver time?
Jobben min består i å utforme korte, konsise nyhetsmeldinger, for så å lese dem opp fra et ark med seriøs nyhetsstemme. Det er ikke vanskelig. Miljøet i P3s nyhetsredaksjon er ufarlig. De jeg jobber med er like streite som meg.
I dag skal jeg ikke inn dit. Jeg skal videre, til løvens hule – det neste redaksjonslokalet som ligger lenger ned i korridoren. Der de kule journalistene sitter, der gutta er tilbakelente, har bustete hår og slitte hettegensere, og jentene er like naturlig pene og ujålete som de er kjappe i replikken. Her inne lages magasinflatene, de kreative programmene fylt av humor, musikk og intelligent tull og fjas.
Nå vil de lage et annerledes aktualitetsprogram som utfordrer det etablerte. Og jeg er invitert til å prøve meg for programlederjobben.
Steinfeldt og jeg
Jeg er framme ved den åpne døra til løvens hule, og spenningen i magen er så intens at jeg føler meg kvalm. Jeg retter på den figursydde dressjakka mi før jeg trår over dørstokken. Det er nå eller aldri.
Det viser seg at auditionen skal holdes i et studio i underetasjen. Jeg har aldri vært i den delen av Tyholt-bygget før, og jeg tusler etter den kvitrende redaksjonssjefen. Hun er veldig positiv og sier vennlige ord som ”dette går bra” og ”bare vær deg selv”. Jeg er fortsatt kvalm og konsentrerer meg om å se mest mulig uberørt ut.
Jeg blir vist inn i et trangt og lydisolert studio, der jeg setter meg ned ved en pult. Jeg tar på øreklokkene og trekker mikrofonen nærmere ansiktet. Som i de fleste radiostudio er det et vindu foran programleders plass, og på andre siden av glassruten sitter en tekniker i et kontrollrom og styrer diverse spaker fra et stort miksebord. Det er kommet inn et par journalister til fra den hippe redaksjonen. Teknikeren smiler mildt og nikker for å markere at auditionen er i gang.
I øreklokkene får jeg beskjed om at jeg skal intervjue Hans Wilhelm Steinfeldt på direkten fra Russland. Idet det går opp for meg hva redaksjonssjefen har sagt, gisper jeg, og det kjennes som om alt blodet forlater hodet. ”Steinfeldt? Om Russland? På direkten??” Det eneste som er tydelig for meg i dette øyeblikket, er min egen utilstrekkelighet.
Fadesen er et faktum
De neste minuttene virker som et helt år. Jeg er skrekkslagen. Det er som Steinfeldt snakker et annet språk. Jeg hører at han messer på sin vante, aggressive bergensdialekt, men jeg klarer ikke å fange hva han sier. Jeg får med meg enkeltord som Russland, Irak-krig, utenriksminister, men jeg klarer ikke å knytte det sammen til noe begripelig. Jeg fomler med kaldsvette hender på jakt etter manuset jeg ikke har, og stotrer fram noe som muligens likner et spørsmål. Det blir stille et øyeblikk (når det blir stille i en samtale med Steinfeldt, vet du at du har stilt et merkelig spørsmål). På et tidspunkt fortsetter Steinfeldt å snakke, og jeg antar at han tar saken i egne hender.
Jeg registrerer at menneskene på den andre siden av glassruten jobber hardt for å holde maska. De smiler oppmuntrende, men avslører seg i kroppsspråket ved at de krymper seg, som om taket er i ferd med å falle ned over hodene på dem. Redaksjonssjefen trykker på en knapp på miksebordet, og jeg hører i øreklokkene:
– Tusen takk, Mariann, det er nok.
Jeg ser ned i bordplaten og gjør meg så liten jeg kan. Fadesen er et faktum.
Jeg blir konfrontert
Etter auditionen går jeg hjemover med tunge skritt og krum nakke. Jeg er utladet og sliten. I en stille boliggate mot leiligheten min på Rosenborg, hører jeg plutselig en lavmælt, triumferende latter. Jeg ser opp. Et steinkast unna, midt på fortauet, ser jeg henne. Å, nei! Hun står i ro, med innsunkne skuldre og armene i kryss. Munnen hennes smiler, men det gjør ikke øynene. Derfor ser ansiktet mest ut som et grin. Strimene av fett, kommunegrått hår ligger flatt rundt det bleke, smale ansiktet.
Jeg stopper, ser meg rundt, på jakt etter en utvei. Kan jeg snu? Jeg kaster et blikk bak skulderen. Jeg ser til hver side og vurderer å kaste meg inn i buskaset i veikanten. Jeg orker ikke henne nå! Jeg har ingen fluktmuligheter og innser at løpet er kjørt. Jeg fortsetter å gå, til jeg står rett foran henne.
Hun slutter å ”smile”, og munnen vrenger seg i en geip.
– Hvem tror du egentlig at du er? spør hun.
Jeg vrir meg ubekvemt og ser ned i bakken.
– Trodde du virkelig at du ville klare den auditionen i dag? Herregud, som du dreit deg ut.
Hun har tydeligvis fått vann på mølla, for nå har hun satt hendene selvsikkert i sidene og plassert beina bredt fra hverandre.
– Du er en fiasko. Du duger ikke! Du er ikke kjapp nok i replikken. Du vet at du ikke mestrer å snakke uten manus. Dessuten finnes du ikke morsom. Du hører ikke hjemme i et sånt radioprogram. De andre synes du er uinteressant. Bortsett fra i dag. I dag har du skapt interesse. Tenk hvor godt de ler av deg nå.
Jeg sier først ingenting, men tenker at hun har rett. Flauheten jeg først følte har intensivert til en mer overveldende følelse. Skammen brer seg i magen som en sort, kald og uformelig klump.
– Jeg gjorde så godt jeg kunne, svarer jeg med spak stemme.
– Seriøst? Var dette så godt du kunne? Du er i hvert fall ikke en programledertype, det er sikkert og visst.
Jeg svarer ikke og bestemmer meg for å gå hjem. Jeg lengter etter å legge denne ydmykende dagen bak meg. Jeg skritter ut i en halvsirkel rundt jenta med den dårlige energien, og idet jeg passerer, ser hun etter meg med smale øyne og spytter ut:
– Kom ikke her å tro at du er noen!
Ordene treffer meg som et slag i magen.
Den indre sabotøren
I 2003 var jeg 23 år. Den gangen visste jeg lite om hvordan jeg skulle håndtere jenta med de stygge kommentarene. I dag vet jeg bedre. Jeg vet hva hun heter, hvor hun bor og hva hun livnærer seg på.
Jenta som sperret veien heter Mærry. Hun bodde ikke egentlig i Trondheim. Mærry bodde i hodet mitt. Hun er mitt alter ego, et symbol på min indre sabotør, demon, kritiker, mobber, styggen på ryggen, apekatten på skuldra. Jeg skriver mer om Mærry i min første bok Prosjekt sterk.
Hun er symbolet på bristene jeg hadde i egen selvfølelse. Hun er metaforen for det negative selvsnakket som begrenset meg i livet. Stemmen som hvisket meg i øret at jeg ikke var god nok. Hun som prikket meg på skuldra og sa at jeg ikke burde ta nye sjanser som gjorde meg sårbar.
Mærry er som indre sabotører flest. En pessimist som ser mørkt på tilværelsen, og som livnærer seg på følelser som skyld, skam, frykt, angst.
Har du noen gang følt deg sabotert av negativt selvsnakk og destruktive følelser?
Sabotørenes fellestrekk
Mærry og andre indre sabotører har mange fellestrekk. De avler fram ubehagelige følelser basert på et helt spesielt sett med tanker og overbevisninger.
En underliggende, drivende overbevisning er:
Du er bare god nok, hvis du ikke gjør feil.
Sabotøren sier at du må gjøre deg fortjent til verdigheten din, gjennom å prestere og være flink. Perfeksjonismen er sabotørens følgesvenn, som betyr at enten lykkes du, eller så mislykkes du. Det finnes ikke noe midt imellom.
Fallhøyden er med andre ord stor. Når du feiler, ER du feil. Resultatet av denne virkelighetsoppfatningen er følelser av motstand, frykt og angst mot å ta sjanser og prøve nye ting. For skulle du prestere dårligere enn du forventer av deg selv, er skammen dyp og vond.
Et annet trekk ved sabotøren, er at han/hun anser seg selv som en usedvanlig kompetent tankeleser. Sabotøren tror inderlig på egne evner til å tolke mennesker og begivenheter rundt seg med imponerende presisjon.
– Du la vel merke til det nedlatende blikket? Det er tydelig at han synes du er en idiot, sier sabotøren, og du reagerer med en blanding av irritasjon og selvtvil.
Sabotøren lever med en glassplint i øyet. Glassplinten gjør at virkeligheten der ute ses i et skjærende og forvrengt lys.
– Avslaget på jobbsøknaden betyr at du ikke har det som skal til! Det er åpenbart at de ikke synes du er god nok, snøfter sabotøren, og følelser av underlegenhet gjør at du ønsker deg langt bort.
Kjenner du deg igjen? Har du noen gang tolket et blikk eller en kommentar som et bevis på at andre ikke synes du er god nok? Eller tolket et avslag som et bevis på egen ufullkommenhet?
Forvregninger fra barndommen
Et annet kjennetegn ved indre sabotører er at de trekker bastante konklusjoner basert på enkelte utvalgte erfaringer og hendelser i livet. Når de generaliserer, baseres ”sannhetene” kun på erfaringer med dårlig utfall.
Dette, kombinert med en sabla selektiv hukommelse, er uheldig. Sabotørene husker nemlig dårlige minner langt tilbake i tid, fra tidlige barneår.
Sabotøren henter opp minner som
- da du ble kalt tjukka av den eldre gutten på skolen
- da faren din kjeftet på deg for å være udugelig
- venninnens sviende ord da hun utestengte deg fra vennegjengen.
Konklusjonene vi trekker som barn og tenåringer, kan sabotøren lagre i fysiologien vår, som gjør at vi som voksne reagerer med følelser vi ikke rasjonelt forstår.
Som når
- Du føler forakt for eget speilbilde, samtidig som du tenker at du bør være glad for den friske kroppen du har.
- Du føler skam over å gjøre feil, selv om en del av deg vet at det ikke betyr noe i den store sammenhengen.
- Du føler deg underlegen og utafor i sosiale settinger, selv om en del av deg vet at du har mye å by på.
Du vet at den indre sabotøren har overtaket når destruktive tanker og følelser ofte overskygger tilværelsen og begrenser handlingsrommet ditt – uten at det tjener en fornuftig hensikt.
De gangene jeg har latt Mærry regjere, har hun låst ressursene mine inn i en trang, liten boks. Hun har tviholdt på nøkkelen til knokene ble hvite. Konsekvens? Jeg er blitt redd og defensiv, og det har begrenset meg i å ta nye sjanser.
Selvoppfyllende profeti
Etter episoden på NRK Tyholt ante jeg lite om hvordan meningen jeg tilla episoden, skulle prege eget tankemønster – og valgene jeg tok – i årene etter.
Jeg tolket opplevelsen som et personlig nederlag. Jeg tenkte at jeg aldri kunne være med på noe sånt igjen. Jeg trakk en konklusjon om at jeg ikke hadde talent for å være programleder i radio. Å snakke på direkten – delvis uten manus, lå ikke for meg, tenkte jeg. Som om det var en fastlåst egenskap, umulig å endre på.
Opplevelsen ble lagret som et ubehagelig minne som i mange år etter ga stikk av skam å tenke på. Historien, slik jeg husket den, var at jeg hadde gjort meg selv til latter foran kollegaer jeg så opp til. Jeg fortalte ikke om det som hadde skjedd til noen, ikke engang til foreldrene mine. Skamfølelsen var for smertefull.
Jeg utfordret ikke de ubehagelige tankene og følelsene. I stedet trakk jeg en bastant konklusjon basert på én enkelt dårlig erfaring, som senere gjorde det totalt uaktuelt å søke andre programlederjobber. Som da det ble ledig jobb som programleder for et debattprogram i radiokanalen Kanal24, der jeg senere jobbet som reporter. En kompis og kollega oppfordret meg til å søke:
– Det er en perfekt jobb for deg!
Selv om jeg ble smigret over det han sa, trodde jeg ikke på ham.
Har du noen gang lagret en dårlig prestasjon som et bevis på at du ikke kan? Som har begrenset deg i å ta nye sjanser?
Slik blir en tanke til en overbevisning
Lisa er overbevist om at «jeg er bare god nok, hvis jeg er tynn».
Kanskje startet det som barn, da moren snakket om datteren til venninnene sine, mens Lisa satt på gulvet og lekte: «Hun er litt lubben, men det går seg vel til. Det ville vært ille om hun ble tjukk.»
Som barn har vi ikke de kognitive evnene vi har som voksne. Lisa forsto ikke at det mamma sa gjenspeilet en sårbarhet moren selv hadde. Det var moren som tenkte at hun måtte være tynn for å være god nok. Denne overbevisningen brakte hun videre til datteren.
Gjennom hele oppveksten husker Lisa at moren slanket seg med pulverkurer og Grete Roede-kus. Hun husker hvordan moren snakket nedlatende om andre som var overvektige, og hvordan hun stadig klaget over å ha lagt på seg foran speilet.
Jeg også må være tynn, hvis jeg skal være god nok, tenkte Lisa.
Da Lisa ble kalt «tjukka» av en eldre gutt på barneskolen, fikk hun bekreftet det hun fryktet. Hun var den tjukke. Som i hennes hode betydde at hun ikke var like god som de andre.
– Sabotør, ta deg en bolle
Jeg er bare god nok, hvis jeg er tynn.
Denne tanken ble til en overbevisning da Lisa fikk den bekreftet igjen og igjen – gjennom måten hun tolket små og store ytre begivenheter på. Buksa som var trangere på henne enn på venninnen, ble en bekreftelse på at hun var for tjukk. Gutten som ikke var forelsket i henne, ble en bekreftelse på at hun var for tjukk.
Overbevisninger starter som en liten sti i hjernen når nye baner av nerveceller forbindes. Etter hvert som tanken bekreftes igjen og igjen, styrkes forbindelsene til stien blir til en grøft!
Du vet at responsen er automatisert når du ikke lenger er bevisst overbevisningen. Den dukker opp forkledt i destruktive emosjonelle responser i ulike trigger-situasjoner.
Lisas liv i voksen alder er drevet av denne overbevisningen. Hun er konstant på slankekur. Hun er bare fornøyd med seg selv når hun veier et visst antall kilo. Bikker hun over dette tallet, føler hun seg dritt. Veier hun det hun ønsker, smiler livet. Selvaksepten og selvfølelsen er betinget av tallet på badevekta.
Når en overbevisning er automatisert og ubevisst, utfordrer du den ikke. Du lar deg begrense uten å tenke over det, ved at du kjenner motstand, frykt, skam eller andre følelser som holder deg tilbake.
Som i eksempelet med den ledige jobben i Kanal24 som jeg ikke søkte på: Jeg var ikke en programledertype. Det visste jeg jo, ikke sant?
Mon tro hvordan livet hadde blitt hvis jeg tolket opplevelsen på NRK Tyholt i 2003 annerledes? Hvis jeg hadde vært bevisst den begrensende overbevisningen jeg hadde om meg selv? Da kunne jeg lagret minnet med en helt annen mening.
Tankeeksperimentet er interessant. Jeg kunne satt Mærry til veggs ved å tolke erfaringen på en helt annen måte:
– Mærry! Ta deg en bolle! Dette var min første audition og en verdifull erfaring, fordi jeg lærte mye som jeg kan bruke til senere auditioner. Øvelse gjør mester, ingen blir gode etter én gang. Jeg var modig som turte å stille opp!
Mærry er brakt til taushet
Senere har jeg trosset gamle overbevisninger ved å ta sjanser og vise meg sårbar, ved å starte egen bedrift, skrive bøker og holde foredrag. Men jeg ble over 30 år før jeg begynte å utfordre eget tankesett.
Da jeg sa opp fast jobb for å satse som gründer, var jeg i starten skrekkslagen. Det krevde mot å satse. Den store forskjellen var at jeg var blitt bevisst eget begrensende tankesett, og at jeg hadde begynt å utfordre det jeg tidligere hadde trodd om meg selv.
I dag, etter flere år med kontinuerlig selvutvikling, og en coachingutdannelse bak meg, er Mærry lite framtredende i egne tanker. I dag vet jeg hun var et symptom på noe dypere i meg – brister i egen selvfølelse, knyttet til en gammel overbevisning om at jeg ikke var nok i kraft av bare å være meg. Min følelse av verdighet var betinget av ytre faktorer, som prestasjoner og utseende.
Selvfølelsen kan repareres, og det er aldri for sent! Når du øver opp nye støttende tanker og overbevisninger, dannes nye nevrale nettverk i hjernen.
Sannheten som allerede er gitt
Mærry kan fortsatt dukke opp på en krevende dag. Hun tar som regel en visitt de gangene jeg er utenfor komfortsonen, for eksempel når jeg skal gjøre noe nytt som jeg føler meg usikker på.
Forskjellen er at jeg vet hvor hun kommer fra, og at det hun sier er helt ufarlig. Det er kun tanker, og tanker kommer og går. Jeg tolker ikke tankene som sannheter lenger, derfor har de ikke den samme påvirkningen.
Jeg tror på noe annet nå, og har tatt innover meg en sannhet som allerede er gitt, men som er lett å glemme:
Vi mennesker er alle likeverdige.
Egenverdet er ubetinget.
Vi trenger ikke å bevise vår verdi.
Bare forestill deg en nyfødt baby, kanskje har du barn selv? Tenk tilbake på et minne av å holde babyen tett inntil deg. Den følelsen av ubetinget, altoppslukende kjærlighet som fyller deg fra topp til tå. Babyen trenger ikke å bevise sin kjærlighet for deg, eller hva? Verdien til det lille nurket er guddommelig. Verdien er gitt. Dette lille mennesket er uerstattelig. Kun i kraft av å være til.
Når vi vokser opp, blir denne sannheten utfordret og satt på prøve. Som barn kan vi misforstå og få en tanke om det motsatte gjennom ordene og handlingene til foreldre og andre i omgivelsene.
I et samfunn der prestasjoner og et pent utseende blir hyllet og anerkjent, og vi ofte bekrefter hverandre gjennom det ytre, kan følgende være lett å glemme: Du er verdifull. Punktum.
Fra tanke til følelse
Kanskje du nå tenker: Ja, jeg forstår det du skriver rasjonelt, men likevel føler jeg noe annet.
Det store spørsmålet er: Hvordan bringe tanken «jeg er verdig» til følelsen? Slik at du ikke bare tenker det, men føler deg verdig i livets ulike situasjoner. Selv om du er både feilbarlig og uperfekt.
Det er mange veier til en ubetinget selvfølelse, og du kan komme langt gjennom økt kunnskap og bevissthet, ved at du aktivt velger og øver på nye holdninger til deg selv (og verden).
Hvis du likevel føler du sitter fast, og ikke kommer ut av vonde følelser og destruktivt tankespinn på egen hånd, kanskje er det på tide å investere i hjelp hos en psykolog, terapeut eller coach?
Det er ok å streve. Det er ok å be om hjelp.
Nye støttende, overbevisninger
Jeg liker å se på livet som en reise og en kontinuerlig modningsprosess. Jeg har ikke et mål om å komme i mål, hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg tenker i stedet at veien er målet. Som betyr at, ja, jeg står mer robust i min ubetingede selvfølelse i dag enn for fem år siden. Jeg tenker annerledes i dag enn for ett år siden.
Og slik håper jeg det fortsetter. Læringen pågår, og for hver dag blir jeg litt klokere. Gjennom medgang og motgang. Gjennom gode og ubehagelige følelser. Og selv om jeg blir litt klokere, får jeg stadig påminnelser om at det er så mye jeg ikke vet. Og det er ok.
For det er visse universelle sannheter jeg velger å tro på, og som støtter meg på denne reisen:
- Når vi feiler, sier det ingenting om vår verdi som mennesker.
- I stedet for å tenke at vi ER feilene våre, tror jeg på et utviklingsorientert tankesett.
- Å ta sjanser og vise seg sårbar viser at viljen til å vokse og lære er større enn frykten for å feile.
- Det finnes verken fremragende eller dårlige mennesker. Det finnes imidlertid mennesker med fremragende egenskaper og mennesker med dårlige egenskaper. Ser du forskjellen? Vi mennesker ER ikke handlingene våre. Vi er så mye mer enn det.
- Vi har alle styrker og svakheter. Vi trenger ikke å rangere hverandre basert på det. Folk er folk. Mennesker er mennesker. Dermed er det lettere å møte hverandre med raushet og toleranse.
På hvilke måter er disse overbevisningene støttende i mitt liv?
De gjør livet mer spennende, ved at jeg lettere tar sjanser og lærer av egne erfaringer, uten å føle at egen verdighet står på spill. Det er lettere å reise seg etter feil eller motgang (uten skam). Jeg opplever også å være rausere og tryggere i relasjon med andre. Jeg er tryggere på meg selv og egne verdier og meninger. Som igjen legger grunnlaget for flere av de nære, oppbyggende relasjonene, mens det er lettere å trekke seg ut av, eller sette grenser i, relasjoner som ikke gjør godt.
For all del: Motgang er fortsatt ubehagelig. Men intensiteten på ubehaget er lavere, og følelsene slipper raskere taket.
Meningen som legges inn i motgangen er en annen. I stedet for at et feilskjær tolkes som et bevis på egen udugelighet, tolkes det som en kilde til vekst.
Vær kritisk til egne tanker
Budskapet med denne historien er: Vær forsiktig med hvilke konklusjoner du trekker om deg selv, og hva du tror på.
Jeg inviterer deg til å utfordre begrensende tanker og overbevisninger du har om deg selv.
- Hvilke tanker har du ofte om deg selv, som trekker deg ned?
- I hvilke situasjoner dukker disse tankene opp, og hva trigger deg?
- Hva annet kan du tenke om deg selv, som er mer oppbyggende?
- Hva trenger du å tro på om deg selv og andre, som støtter deg i livet?
- Når du åpner opp for å utforske nye, støttende forståelser av deg selv og situasjonen, hvilke muligheter åpner det opp for?
Spørsmål til ettertanke …
Klem fra Mariann
