Føler du ofte skyld eller dårlig samvittighet i relasjoner? Da kan det være nyttig å forstå begrepene overansvar og underansvar, og hvordan disse mønstrene utspiller seg i relasjoner.
Overansvar og underansvar er to utbredte adferdsmønstre som har stor betydning for hvordan vi har det i relasjon til andre, og i relasjon til oss selv.
Vi er som regel ikke bevisst disse mønstrene, og hvordan de utspiller seg kan variere fra situasjon til situasjon.
I noen situasjoner tar vi kanskje underansvar, i andre situasjoner overansvar.
Når du leser definisjonene blir du kanskje bevisst hva du selv har preferanse for, som igjen gir deg grunnlaget for å vurdere om mønsteret ditt er støttende for deg eller ei.
Underansvar
La meg først forklare hva underansvar er. Mennesker som har et mønster for å ta underansvar har lett for å ta offerrollen, og forventer at andre legger til rette for at de skal ha det bra.
De har en tendens til å klandre andre og omgivelsene rundt seg for hvordan de føler seg og hvordan de har det. De gjør seg avhengige av andre for å ha det bra, og kan lett føle seg krenket og fornærmet. Underansvar kan vise seg i form av passivitet i relasjonen, ved at de venter på andre skal ordne opp for dem.
Et eksempel: Ida er hjemme på ferie fra studiene og bor hos moren. Moren blir stille og stram i fjeset når Ida en kveld skal ut å treffe venninner. Ida får dårlig samvittighet og sier: «Vil du jeg skal bli hjemme med deg?», og moren svarer i en snurt tone: «Neida, bare gå ut, du. Det er ingen som bryr seg om at jeg alltid er alene.»
Ida føler et ansvar for morens følelser, selv om hun har lyst til å møte venninnene, og til tross for at hun synes morens reaksjon er urimelig. Likevel blir hun hjemme for å «please» moren og føler seg ikke fri til å velge.
Moren tar underansvar ved at hun gjør Ida ansvarlig for sin ensomhet, mens Ida tar:
Overansvar
Overansvar er å ta ansvaret for andres (antatte) tanker og følelser – som i praksis er 100 prosent utenfor ens kontroll. Overansvar er å ta på seg ansvaret for å løse andres problemer. Du tar overansvar når du ser det som din oppgave å sørge for at andre har det bra, selv om det betyr at du må gå på akkord med deg selv.
I dette mønsteret blir egne behov og ønsker undertrykket for å innfri andres (antatte) forventninger.
Symptomer på overansvar er å ha mye dårlig samvittighet, og å gruble og analysere hva man selv har sagt og gjort i samtaler med andre, eller å føle seg skyldig hvis andre ikke har det bra.
Et annet eksempel: Mina har fest og løper beina av seg hele kvelden for å varte opp alle, livredd for at noen skal kjede seg. Dette resulterer i at hun er stresset og mentalt fraværende. Når hun ser en person som sitter stille i sofaen uten å smile, tolker hun at vedkommende kjeder seg, og at det er hennes skyld.
Når en person tar overansvar kan det også oppleves invaderende for den andre, ved at man sender ut beskjeden: «Jeg stoler ikke på at du klarer å ta ansvar for deg sjøl».
Et annet eksempel på overansvar, er fra historien om Ida og moren:
- «Jeg kan ikke være ærlig med moren min og si at jeg har mer lyst til å treffe venninnene mine enn å være her i kveld, for da blir hun såret» , som i praksis betyr at Ida tar overansvar for den andre morens følelser, og som konsekvens går på akkord med det hun selv mener er riktig.
Lært hjelpesløshet
Hvis den ene personen i en relasjon har tendens til å ta overansvar, og den andre tar underansvar, bidrar de to rollene til å oppretteholde hverandre. Og vi kan få det som kalles «learned helplessness».
Den som tar underansvar gjør seg helt avhengig av den som tar overansvar (det er ditt ansvar å sørge for at jeg har det bra), og den som tar overansvar føler ansvaret for at den andre har det bra (og går med konstant dårlig samvittighet).
Sunt ansvar er idealet
Når balansen er sunn, lever du basert på et prinsipp om at andre har evnen til å ta ansvar for seg selv og egne tanker, følelser og handlinger. Andre voksne mennesker er ikke ofre, og du trenger ikke å ta ansvar for deres følelsesliv.
Når ansvaret er sunt, klarer du å skille fra situasjon til situasjon, når du trenger å gi av deg selv og når du kan motta, for eksempel hjelp eller støtte.
Når du tar sunt ansvar, føler du deg sentrert og trygg i deg selv, og du har utviklet en indre trygghet på egne verdier og holdninger. Du er mer bevisst egne følelser og behov, og føler deg fri til å være tydelig på hva du tenker og føler i ulike situasjoner gjennom ord og handling.
Når du ser behovet for å være tydelig, er du tydelig. Og når du ser at det er nyttig å hjelpe den andre, støtte den andre i en relasjon, gjør du det, fordi du velger det, fordi du føler det er riktig ut fra dine verdier.
Hvis Ida hadde tatt sunt ansvar, kunne hun eksempelvis stilt moren flere spørsmål for å få mer informasjon om morens tanker og følelser, framfor å hoppe til konklusjonen om at moren blir såret om hun drar ut med venninnene. Mer informasjon kunne lagt grunnlaget for en konstruktiv dialog.
La oss si moren hadde holdt fast ved at hun ville at Ida skulle bli hjemme med henne denne kvelden.
«Jeg savner å være med deg, for du er så mye borte», ville moren kanskje sagt.
Hvis Ida hadde vært bevisst på at moren er et voksent menneske med evne til å ta ansvar for egne tanker og følelser, ville hun følt seg friere til å ta en beslutning som hun følte var i tråd med egne verdier. Kanskje hadde hun valgt å bli hjemme, kanskje hadde hun reist ut med venninnene. Forskjellen er at hun hadde tatt et mer informert valg, med hensikt å balansere egne behov i relasjon til morens (uten å føle skyld).
Et OBS som er viktig i denne sammenhengen:
Hvis man i barndommen har hatt foreldre som har gjort barnet ansvarlig for deres følelser (det kan være hvis en har fått veldig mye kjeft, eller hvis man har vokst opp med en forelder som har vært psykisk ustabil, ruset seg, vært uforutsigbar på ulike måter), så vil barnet kunne vokse opp med to begrensende overbevisninger:
1. Min verdi er avhengig av å prestere for andre og tilfredsstille andre mennesker.
2. Jeg blir bare elsket hvis jeg tar meg av andre og tar ansvaret for andre.
Det kan resultere i at en utvikler et mønster for å ta overansvar. Da kan det være vanskelig å kjenne etter egne behov og følelser, og enda vanskeligere å uttrykke dem overfor omgivelsene.
Som alle mønstre, er de mulig å endre. En god ting å huske på er: Det er aldri personen som er problemet, men det er mønsteret deres som kan skape utfordringer.
I coaching jobber vi med å endre mønstre for usunt ansvar fra flere innfallsvinkler, blant annet gjennom verktøy for en mer robust selvfølelse.
Hva har du preferanse for – å ta underansvar eller overansvar, eller setter du sunne grenser?