Jeg var potte sur og bjeffet til mann og barn. Jeg hadde latt korona-situasjonen legge et mørkt slør over humøret mitt. Det var på tide å ta grep.
Vi er nå i den tredje uka med koronaepidemi og strenge restriksjoner. Da den første uka var over, la jeg en kaotisk uke bak meg, og bestemte meg for at uke to skulle bli bedre.
Jeg forventet liksom at den nye tilværelsen skulle normaliseres. Forrige mandag startet jeg derfor med ny frisk, og tenkte at «dette går bra!»
«Jeg fikser jobb og hjemmeskole – lett!»
Det var bare et lite problem …
Jeg hadde ikke laget en god plan for å «fikse det». Planen min var nemlig å klare alt. Jeg var ikke villig til å fire på en flik av min egen vanlige gjøremålsliste. Jeg skulle drive bedriften 100 prosent, og samtidig være super-hjemmeskole-mamma!
Sånn cirka rundt lunsjtider tirsdag var jeg nær ved å klikke.
En salig blanding av frustrasjon, stress og følelser av utilstrekkelighet hadde gradvis hopet seg opp siste døgnet. Uroen sirkulerte som en begynnende tornado i hele kroppen. Jeg bjeffet på ungene («kan dere ikke klare å være LITT mer selvstendige??»). Jeg var dritsur på gubben («jeg får ikke gjort en dritt på jobb, og hvor f**** er du?»).
Anti-aksept
Sannheten er at jeg ikke egentlig hadde akseptert situasjonen. Selv om jeg sa ting som
«ja, ja, nå er situasjonen som den er, jeg får ikke gjort noe med det.»
«Jeg har det ikke noe verre enn andre, det er bare å gjøre det beste ut av det.»
Så følte jeg det ikke. Jeg var nemlig forbanna. For ikke å rekke alt jeg ville på jobb. For ikke å greie å snakke med rolig, pedagogisk stemme da 8-åringen hang med geipen over skolearbeidet. For ikke å greie å møte mannen min med en varm klem og et smil da han åpenbart trengte det.
Jeg var forbanna på meg selv for å være forbanna. Og frustrasjonen tok jeg ut på de rundt meg … Veldig støttende, synes du ikke? Haha. Ikke akkurat.
Kanskje har du opplevd noe liknende disse siste ukene?
Vi er bare mennesker, og vi gjør så godt vi kan. I dagene etterpå har det gått bedre. Jeg har generelt vært i et bedre og mer stabilt humør.
Så hva ble vendepunktet?
Hva kan man gjøre, når begrensende tanker og følelser overvelder, for å komme seg ut av det? Det er i hovedsak to måter du kan trene mentalt for å håndtere tanker og følelser som ikke støtter deg:
1. Justere egne forventninger
2. Øve på å tåle tankene og følelsene i stedet for å dømme dem / bekjempe dem
Og det var det jeg gjorde. Første steg for å gjenvinne det gode humøret, var å justere ned forventningene til hvor mye jeg skal rekke i løpet av en dag. Jeg bestemte meg for å jobbe unna det aller viktigste et par timer før barna står opp, og være fornøyd med det. Jeg bestemte meg for å vie formiddagen til hjemmeskole og sitte med barna til de var ferdig.
Jeg fant fort ut at ungene kom raskere i mål på den måten enn ved å multitaske jobb og hjemmeskole. Dermed er det blitt en del tid igjen til min egen jobb, og med en nedjustert gjøremålsliste føles arbeidsdagen mer overkommelig.
Rot i huset får være rot. Støv får være støv. Og det blir kjappe løsninger for middagen en del dager. Det er greit.
Å akseptere følelser
Jeg justerte også forventningene til mitt eget følelsesliv. Jeg ga meg selv tillatelse til å være frustrert. Og til å akseptere at det er krevende akkurat nå. Jeg trenger ikke å klare alt, eller å håndtere det «perfekt».
I stedet for å bli sint på mitt eget sinne – som da fører til at jeg bare blir mer forbanna – bestemte jeg meg for å akseptere egen frustrasjon. Jeg bestemte meg for å møte frustrasjonen med omsorg og raushet, framfor å dømme den.
Det kan kanskje virke paradoksalt, men ved å akseptere de vanskelige følelsene mister de mye av sin kraft. Aksept er ikke det samme som å like, i stedet dreier det seg bare om erkjenne at «sånn føles livet akkurat nå».
Spørsmål som kan justere humøret
Følelser oppstår når det er et gap mellom forventninger og opplevd virkelighet. Det er lettere å håndtere egne følelser hvis du ser på dem som informasjon. Ved å være undrende og ikke-dømmende overfor følelsene. Ikke alltid like lett, men det starter med et valg om å øve.
Følelser er i seg selv ufarlige. De er flyktige og forbigående (enda så ubehagelige og intense de kan være). Hvis du kjenner på en følelse som du ikke liker, for eksempel uro eller stress, spør deg selv:
- Hva tenker jeg om situasjonen, som gjør at jeg føler uro?
- Hva er mine forventninger (til andre, til meg selv), som gjør at jeg føler uro?
- Hva tenker jeg om min egen uro (som gir mer uro)?
- Hva ANNET kan jeg tenke om situasjonen som er mer støttende for meg?
- Hvordan kan jeg endre forventningene mine, som gjør at jeg blir mer rolig?
- Hva trenger jeg å tenke om at jeg føler uro, som hjelper meg å akseptere følelsene i stedet for å kjempe imot dem?
Følelser og eget humør kan altså endres gjennom å bli bevisst egne forventninger for så å endre dem. Den andre måten å påvirke egne følelser på, er gjennom det fysiske, altså gjennom å bruke kroppen. Eksempler:
– Gjennom pust. Hvis du legger merke til at stress og frustrasjon bygger seg opp, ta et mentalt steg til side, og ta ti dype pust
– Gå en tur i skogen
– Trene
Nå som hverdagen er snudd på hodet, er det desto viktigere å prioritere de små og hyggelige tingene som gjør deg glad. Kanskje er det å ringe en venn, kjøpe en blomst til bordet (eller til en du bryr deg om), lage ekstra god mat, tenne stearinlys i stua …
Hva kan du gjøre for deg selv eller noen rundt deg i dag, som gjør deg i godt humør?
Lykke til med uke tre!
You can do it!
PS! Ønsker du å lære mer om følelser, og hvordan du kan coache deg selv og andre til økt robusthet? Les mer om kurset Kognitiv nevrovitenskap og Coaching Genius, som jeg holder sammen med Jeanette Sleveland i Mentalskolen i oktober. Bare spør om du lurer på noe 🙂
