fbpx

Tre vendepunkt som har gjort meg trygg

Da jeg sa opp fast jobb for å starte for meg selv for fire år siden, var jeg veldig redd. I dette bursdaginnlegget deler jeg tre lærdommer som har vært avgjørende for å føle ro og trygghet.

25. november 2013. Jeg husker dagen som den var i går. Kiling i magen, spenningen. Den parafin-lignende lukten av nytt treningsutstyr. Beate, en blid og ivrig triatloner, var den aller første jeg trente i det 40 kvadratmeter store studioet som var mitt. Det vil si, det var nesten mitt. Jeg hadde lånt penger for å bygge det. Etter et par år var lånet nedbetalt, og jeg kunne si at studioet var 100 prosent mitt.

I dag, den 25. november, har den lille bedriften min bursdag – hurra! Jeg er rørt her jeg sitter og skriver, for det er ikke ofte jeg tar meg tida til å tenke over alt som har skjedd de siste årene. Garasjestudioet er fire år gammelt, men selve beslutningen om å si opp fast jobb som analytiker i politiet, og totalt endre retning i livet, ble tatt en varm sommerdag i 2012 (jeg skriver mer om bakgrunnen for beslutningen her).

Oppsummert bestemte jeg meg for å leve ut eget potensial. Jeg var lei av å gå for halv maskin. Jeg var utilfreds av å være middels motivert i en jobb der jeg fikk brukt for få av egne ressurser. Jeg visste at det bodde mer i meg. Jeg visste at jeg hadde mye mer å gi. Jeg var da 33 år og hadde nettopp fått mitt andre barn. Jeg tenkte, «hvis ikke nå, når da?»

I starten var jeg livredd

Da jeg sa opp fast jobb som analytiker i politiet for å starte for meg selv, var det ikke den økonomiske risikoen som skremte meg. Jeg tenkte at «hvis dette ikke går rundt økonomisk, finner jeg meg alltids en ny jobb».

Det som gjorde meg redd, var å bli synlig. Skulle jeg lykkes med visjonen min, kunne jeg ikke gjemme meg bak en grå stein. Skulle jeg nå fram med det jeg tror på, og vinne din og andres tillit, innebar det å by på seg selv. Det innebar å vise hvem jeg virkelig er og hva jeg står for.

For en tidligere journalist og analytiker, som i alle år hadde gjemt seg bak en objektiv og nøytral yrkesrolle, var det et stort og skremmende steg. Hvorfor så skremmende? Jo, fordi jeg følte at jeg gjorde meg selv sårbar ved å «put myself out there».  Jeg hadde ikke noe skjold å gjemme meg bak. Det jeg viste var… meg.

Redselen var drevet av meningen jeg la i hva andre sa og tenkte om meg. Frykten for å bli misforstått og latterliggjort. Frykten for å bli avvist. Jeg ville jo helst at alle skulle like meg, forstå meg og heie på meg! Samtidig visste jeg at verden ikke fungerer sånn. Vi mennesker er ulike, og ser verden gjennom forskjellige briller. Det vil alltid være mennesker som har andre oppfatninger enn meg, og som ikke forstår meg eller som ikke er enig i mitt prosjekt. Rasjonelt forsto jeg det. Rasjonelt tenkte jeg at ulike meninger og mangfold er bra.

Emosjonelt gjorde det likevel vondt, fordi jeg – uten å være bevisst det – la min egen verdi i andres hender. Jeg lot meg selv definere av hva jeg fryktet at andre mente om meg. Og forestillingsevnen min om hva mulige kritikere måtte mene var ganske livlig. Da jeg i tillegg den første tida fikk høre at enkelte kollegaer i bransjen, og andre jeg kjenner, hadde snakket meg ned bak min rygg, ble redselen forsterket. Siden jeg hadde valgt å fokusere på kritikerne, ble disse kommentarene en bekreftelse på eget verdensbilde!

Hvordan snudde jeg denne spiralen? Hvordan gikk jeg fra å være redd til å bli trygg? 

Det har ikke vært bare ett vendepunkt. Det har vært mange små og store vendepunkt på veien, som over tid og i sum, har gjort meg trygg. Det å bli synlig, by på meg selv, stå for min filosofi, gi ut bøker, fortelle og eie min egen historie, holde foredrag og så videre, det har blitt lettere i takt med at jeg har våget å kaste meg ut i det. Gjennom handling har jeg høstet erfaringer, som jeg har lært av og blitt styrket av. Tryggheten og tydeligheten på meg selv og eget prosjekt har vokst seg sterkere med tida.

Mitt budskap er: Hvis du føler deg redd, for eksempel for å si hva du mener, eller du kvier deg for å ta et valg i frykt for å mislykkes – gjør det likevel. Tør å tro på deg selv og det du står for. Bestem deg for å være modig! Det å være modig er ikke det samme som ikke å være redd. Mot er å handle på tross av frykten.

Jeg har lært mens jeg har gått. I starten kavet jeg en del med å finne formen på kommunikasjonen i sosiale medier, og jeg har feilet, lært og justert. Og jeg lærer fortsatt, hver eneste dag.

Jeg vil trekke ut tre viktige aha-opplevelser, som har hjulpet meg til å føle ro og trygghet, og som jeg håper også kan være til inspirasjon for deg:

Jeg ga slipp på janteloven

Den dagen jeg bestemte meg for å gi opp kampen mot janteloven. Jeg bestemte meg for å akseptere at det finnes mennesker som ikke unner andre suksess. Det er totalt utenfor min kontroll, så hvorfor fokusere på det? Hvorfor gjøre meg selv til offer for det?

Jeg fikk aha-opplevelsen i en samtale med broren min sommeren 2014. Vi spiste middag på en restaurant i Skottland, da han utfordret meg på et bilde jeg hadde lagt ut på Instagram. Jeg hisset meg voldsomt opp og gikk rett i forsvar. Han bare så på meg og sa tørt: «Er du i opposisjon, eller?». Og jeg måtte innrømme: «JA, det er jeg!» Og jeg innså der og da at det ikke tjente meg. Derfor bestemte jeg meg for å gå ut av opposisjon, og bli nøytral. Janteloven eksisterer, og det forholder jeg meg greit til. Den er der, og jeg trenger ikke å fokusere på den. Det var en stor lettelse!

Jeg møter andre med nysgjerrighet og respekt 

Vi mennesker er ulike i kraft av våre erfaringer, verdier og holdninger, som gjør at vi tolker begivenhetene rundt oss på forskjellig måte. Nettopp derfor kan du og jeg stå i samme situasjon, og tenke, føle og handle vidt forskjellig. Jeg har lært hvor verdifullt det er å ha respekt for andres modell av verden. Det er et grunnleggende standpunkt og menneskesyn som jeg har valgt å leve etter.

I praksis innebærer det at når jeg møter motstand, kritikk eller andre som virker forskjellig fra meg selv, vil jeg møte dem med nysgjerrighet, åpenhet og undring. Jeg øver på å sette meg inn den andre personens ståsted. I stedet for å gå i forsvar, eller tenke at «herregud, så teit den personen er», eller «stakkars meg, fordi han synes det jeg driver med er dumt». Den personen kommer fra et sted, og har sin historie og sitt verdensbilde. Idet jeg møter andre med åpen holdning, kjenner jeg mye større grad av ro – også i møte med motstand og kritikk.

Det betyr at jeg nå legger en annen mening i det at andre mennesker kan ha andre oppfatninger enn meg selv. Når jeg får en tilbakemelding, lytter jeg med nysgjerrighet, for det kan jeg lære noe av. Hvis tilbakemeldingen er usaklig, eller rett og slett dreier seg om grunnleggende verdiforskjeller, tenker jeg at det er ok. Jeg lar meg ikke definere av en annen persons mening. Jeg justerer gjerne egne meninger og eget arbeid når jeg får tilbakemeldinger jeg kan lære noe av, det er gull verdt! Men det er viktig å ha et filter. Sjekke med egne interne referanser før jeg tar inn de eksterne.

Jeg har lært å skille mellom hva som er mitt og hva som er andres. Jeg har ansvar for mine tanker, følelser, ord og handlinger, og du har ansvar for dine. Det er et utrolig viktig skille.

Jeg er ikke viktig, visjonen er viktig

En tredje aha-opplevelse er å minne meg selv på THE BIG WHY. De gangene jeg kjenner på frykten (for det gjør jeg iblant fortsatt), sier jeg til meg selv:

«It´not about me. What´s important is the vision»

Det jeg brenner for er større enn meg selv. Det gir meg ro og glede å tenke på.

Jeg jobber etter en visjon jeg tror på med hver celle i kroppen. Visjonen min er å hjelpe andre å lede seg selv til å trives – til å ha det bra – i hode og i kropp (hva betyr det å være sterk for deg?).

Jeg har ståltro på menneskets iboende kraft og ressurser. Det gir dyp mening for meg å ha en jobb der jeg hjelper andre i å hente ut disse kreftene. Jeg er overbevist om at når vi mennesker blir kjent med oss selv og lærer å bruke styrken vi har, når vi kjenner oss verdige sammen med andre, når vi vet hvordan vi skal ta vare på egne behov og verne om egne grenser, da blir vi tydeligere, tryggere og mer ansvarsfulle medmennesker. Når vi har det bra med oss selv, blir relasjonene til de rundt oss bedre, og vi får til mer sammen som fellesskap. Det å fasilitere for positiv endring hos andre, ved å hjelpe mennesker å bygge egen selvfølelse, selvtillit og motstandskraft, gir mening for meg både på individ- og samfunnsnivå.

Jeg er ydmyk og takknemlig for tilliten jeg får fra de jeg trener og coacher, og jeg er utrolig takknemlig for tilliten du viser meg ved å følge meg her på bloggen og i sosiale medier. Så tusen takk.

Jeg har lært vanvittig mye om meg selv de fire siste årene, og jeg føler jeg står stødigere i meg selv enn noen gang. Det gjør det lettere for meg å føle ro rundt valgene og prioriteringene jeg gjør.

Jeg kommer til å fortsette å oppsøke situasjoner og oppgaver som tar meg ut av komfortsonen. Forskjellen nå fra tidligere er at jeg er bevisst hvordan  jeg leder meg selv til å ta ned intensiteten på frykten. Jeg er ikke redd for frykten. Jeg vet at frykten er sunn, og at den er en påminnelse om at det jeg driver med betyr mye for meg. Når jeg minner meg selv på det, legger roen seg over.

Veien videre? 

De første par årene som bedriftseier stresset jeg mye med tanker om framtida. Jeg følte jeg måtte ha hele tiårsplanen ferdig spikret. Etter hvert er jeg blitt litt klokere. Jeg har roet meg ned med at jeg ikke trenger å lage detaljerte mål fram til 2026. Det funker ikke for meg. Jeg tar ett til to år av gangen, og det holder i massevis.

Jeg har drømmer for lenger fram i tid, men de binder meg ikke. I stedet har jeg valgt å stole på prosessen. Det er ikke målet der framme som er det viktigste, det viktigste er veien jeg går, og at jeg har en høyere intensjon som jeg tror på mens jeg går. Underveis kalibrerer jeg, kjenner etter om valgene føles riktig. Føles det feil, gjør jeg det ikke. Og skulle jeg ta en omvei og gjøre et galt valg, er det også greit, for det lærer jeg av. Dette er en innstilling som gir meg fleksibilitet og frihet, som er to svært viktige verdier for meg.

Aksepten for prosessen gir meg indre ro. Jeg vet jeg er på rett vei. Jeg vet bare ikke nøyaktig hvor veien ender, og det er i orden. Faktisk er det befriende!

Så lenge det jeg gjør gir meg glede, utvikling og mening, er jeg lykkelig.

 

 

Handlekurv
Skroll til toppen